Vi bruker cookies (informasjonskapsler) på brodogkorn.no/ til analyseformål, tilpasning av innhold, annonser og for å videreutvikle våre tjenester.
Les mer
OPPLYSNINGSKONTORET FOR BRØD OG KORN
SØK
MENY

Kornets reise: Bonden

Da faren brakk nakken, ble ikke livet sånn som Ole Einar Amlie hadde tenkt seg - midt i siste året på gymnaset.
Skriv ut

Et kjapt blikk ut av kjøkkenvinduet er nok. Langt der borte, i åkerfeltet inntil skauen, er det gult istedenfor grønt. Ole Einar stusser. Hva kan det være?

 

Han drar på seg gummistøvlene og langer av sted for å sjekke nærmere. Snart har han ringt en rådgiver fra Forsøksringen som tar turen til hans ærverdige gård på et høydedrag utenfor Skien. Diagnose: Mangan- og sinkmangel. Et par dager etter bladgjødsling ser han resultatet:

 

— Grønt og fint som bare det, gliser han.

 

Å gjøre riktig ting til rett tid

 

Det er sånne ting han passer på, 50-åringen som har dilta i hæla på far sin i alle år, og hjulpet til i onner. En overtagelse lå i kortene. I 1988 brakk faren nakken. Bruddet var ikke komplett, og etter ti måneder på Sunnaas sykehus kom han seg på beina, men ble hundre prosent ufør, og kunne ikke jobbe som før. Ole Einar måtte trå til på gården i ferien og helger. Faren døde i 2004.

Ole Einar passer godt på kornet, fra det øyeblikket frøet er i jorda, til det er tresket og trygt i havn.

Siden er det Ole Einar alene som har åpnet det vårlige kornballet: Sett an jorda, går det an å kjøre utpå uten at det klisser og kladder? Smuldrer det lett og fint under pløying? Og så er det dette området på 50-60 mål da, det med tung leire, hvor all jobben alltid må gjøres unna på tre dager, hvis ikke blir det bare klumper og tull.

 

Les også:

>> Kornets reise del II: Mølleren

>> Kornets reise del III: Bakeren

 

— Pløye først, så slepeharv med sloddeplank for å jevne ryggene, og såing til slutt. Når det renner fint gjennom tennene på harva bak der, da er det et godt såbed. Hvis jeg bare drar opp larver med harva, da er det for rått. Det varierer veldig fra jorde til jorde. Å gjøre riktig ting til rett tid, det gjelder jo ikke bare for det området, men for hele greia.

I dette tilfellet dreier greia seg om totalt 560 mål dyrket mark, noe eid, noe leid i nærheten av gården hvor deler av hovedhuset er 300 år gammelt. Bestefaren kjøpte gården av svogeren sin i 1932.

Det kan bli lange dager i treskeren når kornet skal høstes inn.

Gården ligger på et høydedrag, med utsikt over jorder og skog.

Timene i treskeren blir mange og lange, det går nærmest døgnet rundt. – Jeg kan bli litt prekesjuk innimellom, innrømmer Ole Einar.

— Å stå opp om morgenen og se det lyse spirende grønt på en nysådd åker, det er veldig fint og gir en forventning om at det skal bli en bra avling til høsten.

 

>> Les også: Norsk kornproduksjon i 4000 år

 

Kveldsturer med kattene

 

De 120–125 dagene mellom såing og tresking av hveten, voktes åkrene nøye. Ole Einar går hyppige kveldsturer, ser etter sopp- og mangelsjukdommer, og insektangrep.

 

Kanskje dilter kattene, brødrene Røde og Stripa etter, eller følger med fra jordekanten. Den forrige, Augustus, også kalt Skurken, var reneste formannen på bruket, og smatt innimellom opp i traktorhytta for å bli med på jobb. Stripa og Røde derimot, fokuserer mer på musejakt, og inspeksjon av treskeverket ute i låven.

 

Mye godt selskap i mektige Røde, katten som veier syv kilo.

Det første Ole Einar gjør når han kommer ned på kjøkkenet om morgenen, er å sjekke været på PC-en. Siden lytter han jevnlig innom varselet på NRK P1 sin Telemarksending.

 

— Jeg er blitt som faren min. Han skrudde på radioen uten å ha klokke, men traff alltid på værmeldingen.

 

Samme om meteorologen melder plaskende regn eller steikende sol, prøver han ikke å bekymre seg.

 

Dessuten har han noen høyst lokale værtegn som er ganske sikre. Legger tåka seg nedpå myra, blir det fint vær. Stiger tåka til værs, fortsetter regnet.

 

Det slutter alltids å regne, også i innhøstingssesongen. Mens han venter på bedre vær har Ole Einar alltid noen andre oppgaver å utføre.

— Filosofien rundt dette er at jeg må være litt optimist. Pessimisten får flere positive overraskelser, men det er slitsomt å være en. Det har jo for eksempel aldri hendt at det ikke har slutta å regne, så det er ingen grunn til å grine. En må heller prøve å passe på å få kjørt så snart som været tillater det. Du må ha litt revemage for å holde ut dette. Jeg har kanskje vært litt vel rolig. Noen vil kanskje påstå jeg er litt treig, men jeg tror det er ålreit å telle til tre innimellom. Du kan ikke stresse rundt med maskiner og redskap, det er bedre å kjøre et fornuftig løp. Hvis ikke kan du være sikker på at et eller annet går i stykker. Da er det bare plunder.

Feite, fine aks – slik liker bonden å se åkeren sin.

 

Dessuten, tenker han, er det alltids noe annet å ta seg til om været ikke matcher planene. Han trenger ikke lete lenge etter arbeidsoppgaver. Det er nok av skog, bygg og redskap å ivareta.

 

Tresker døgnet rundt

 

I onnene går det nærmest døgnet rundt. Høyt der oppe i treskeren kan han kjøre 15-20-25 mål hveteåker i timen. Det må ikke gå for fort, heller ikke for sakte.

 

— Effektivitet kontra ikke spill er treskerens dilemma. Jeg kan akseptere litt, men det skal ikke spilles mer korn enn at jeg bare får et par korn i håndflata når jeg sjekker på bakken.

Hele sesongen regnes å være på rundt 200 timer. Da skal egen avling høstes, pluss avlingen til de han tresker for.

Etter en omgang i korntørka skal kornet fraktes videre til kornmottaket.

 

— Noen ganger kjører jeg hele natta. For eksempel for fire år siden hadde jeg modent og eget matkorn. Åkeren hadde lagt seg, det var meldt 80-90 millimeter regn dagen etter, så da var det bare å tanke opp og kaste seg på for å berge kornet. Ei god avling ble berget til prima matkvalitet.

 

Ute i låven står korntørka. I onna går han først ut dit, tapper av tørt korn, får det oppi en annen silo, fyller tørka med rått korn og starter den. Ute og tresker, vender hjem, tapper tørt, og setter på rått igjen.

 

— Og går og legger meg. Her om dagen sovnet jeg først stolen i stua, så ved skrivepulten. Det var bare å bikke i seng, jeg rakk ikke skru av lyset engang, ler Ole Einar.

 

>> Les også: I fjor produserte norske bønder 154.000 tonn matkorn

 

Mor Brit og Halvor Eie hjemme på kjøkkenet. Halvor kjører mye av Ole Einars korn til mølla. Faren hans kjørte korn her i 40 år før Halvor overtok.

Kornet lastes for transport videre til kornmottaket, under nøye overvåkning.

Det tørkede kornet kjøres som regel til Felleskjøpet i Larvik, men i gode år som dette, kan kapasiteten bli så sprengt at det fraktes til Bø.

 

De duvende åkrene med tunge aks. De fulle siloene. De sprengfylte kornbilene på vei ut av tunet. Da kjenner Ole Einar Amlie det:

 

— Når jeg har prøvd å gjøre ting etter boka, få mest mulig ut av det, passet på, fått det inn, og det har gått bra. Det er en veldig ålreit følelse av mestring.

– Tørka korn lukter så godt, synes Ole Einar. Om høsten får han mange anledninger til å kjenne på den duften.

Les også

>> Kornets reise del II: Mølleren

>> Kornets reise del III: Bakeren

Les eller skriv kommentarer