Hvorfor feirer vi Lucia?
Bakgrunnen for dagens Luciafeiring stammer trolig fra flere steder – både fra kristne tradisjoner og fra gammel folketro.
En kristen forklaring er at Lucia var en romersk jomfru fra en rik familie fra Siracusa på Sicilia. Hun led martyrdøden under kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian i år 303. Lucia ble anklaget for å ha satt seg opp mot keiserens lover og hadde overtalt sin mor til å gi hele medgiften hennes til de fattige. Det fortelles at hun døde fast i sin tro med en brennende lampe i hånden. Slik fikk hun navnet Lucia, som betyr lysende.
Vi kan også se til Tyskland for å finne deler av forklaringen på dagens måte å feire Lucia på. Den tyske «Christkindchen» var en hvitkledd jente med papirkrone og brennende vokslys på hodet som delte ut julegaver til barna. I gamle kirkelige «stjernespill» i middelalderen opptrådde også en hvitkledd engel – en mulig forløper for vår Lucia.
Lucia i Norge
Her til lands har «Lucienatt» eller «Lussinatt» også blitt kalt «Lussi langnatt» fordi man etter den gamle julianske kalenderen mente det var årets lengste natt, altså vintersolverv. I følge gammel folketro var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten. Merket på den gamle norske primstaven er ofte et lys, et bål, en flamme eller et beger.
Lussi fremstår både som en tidsangivelse og som en underjordisk vette. Lussinatten innledet juletiden, som ble sett på som den farligste tiden for mennesker og dyr gjennom hele året. Dette var visstnok også den eneste natten i året at dyra kunne snakke med hverandre. Ingen skulle være ute under åpen himmel på «Lussinatten».
Den farlige kvinnevetten Lussi var ute denne natten, og hun ble brukt for å skremme barna. Lussi passet på at arbeidet var i rute til julefeiringen. Alt grovarbeidet til jul som tresking og spinning skulle være ferdiggjort og ølbryggingen måtte være i gang. Hun kontrollerte julematen, smakte på juleølet, bivånte lefsebakinga i eldhuset og ropte ned i skorsteinspipa: «Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!» Oppdaget Lussi at ting ikke var som de skulle ble hun rasende og kunne ødelegge pipa.
Derfor spiser vi lussekatter
>> Her finner du oppskrift på gode lussekatter.
Lussekatter er gjærbakst som bakes til Luciadagen. Skikken kommer opprinnelig fra Sverige, men tradisjonen har blitt en fast matskikk i førjulstiden i Norge også. Vi har også lånt navnet på bakverket fra svenskene. Et eldre, ofte lokalt svensk navn har vært «döfvelskatt» eller «dyvelskatt», som betyr «djevelkatt».
Skikken med lussekatter skal ifølge en teori ha oppstått i Tyskland på 1600-tallet. Djevelen, i form av en katt, ga de slemme barna juling, mens en Kristus-skikkelse i form av et barn delte ut boller til alle de snille. For å holde den lyssky djevelen unna, ble bollene farget med «lysende» gult safrankrydder.
Safran symboliserer sola og lyset. Spiralformene som er et gjennomgående tema i de ulike figurene i bakverket, er også eldgamle symboler på sol og liv.
>> Sjekk oppskrift på saftige tangzhong lussekatter
Fra gammelt av fikk gjerne buskapen i Sverige noe ekstra godt, en «lussebit» for å verne seg mot onde makter den farlige lussenatten. Etter hvert ble det skikk at også menneskene fikk en ekstra god frokost på Luciadagen. På begynnelsen av 1800-tallet ble det vanlig på storgårder i Vest-Sverige at en ung kvinne, utkledd som engel med en krans av levende lys i håret, serverte lussefrokost for herskapet før soloppgang på Luciadagen. Dette er sannsynligvis opphavet til skikken med servering av lussekatter.